Tumormarkørene PSA, CEA og CA125

PSA

Prostata-spesifikk antigen (PSA) er et protein som kun produseres i prostatakjertelen. Økt PSA ses ved sykdommer i prostata, som prostatakreft, godartet forstørrelse av prostata (benign prostatahyperplasi – BPH) eller inflammasjonstilstander (prostatitt).

PSA ved diagnostikk av prostatakreft: PSA-brukes ved diagnostikk hos menn i alle aldre med funn som kan være relatert til prostatakreft, f.eks. funn av knuter i prostata ved digital rektal eksaminasjon (DRE). Ved vannlatingsproblemer er DRE viktig, og kan kompletteres med PSA.

Hos menn (som ikke har genetisk bakgrunn sør for Sahara) uten symptomer gir ikke PSA-testing redusert dødelighet. En ser en liten reduksjon av død i prostatakreft, men denne veies opp av en liten økning av død i andre årsaker grunnet bivirkninger til behandling for prostatakreft. PSA-testing av individer uten symptomer er derfor ikke indisert, men kan gjøres for symptomfrie menn mellom 50 og 80 år som selv ønsker dette. Prostatakreft har høy tiårsoverlevelse, og mannen må ha en forventet gjenstående levetid på mer enn ti til femten år for at PSA-testing skal være meningsfull. PSA-testing av symptomfrie menn over 80 år er ikke hensiktsmessig.

Menn med påvist genfeil i et gen som gir økt risiko for behandlingstrengende prostatakreft bør måle PSA årlig fra 40 års alder, og henvises til urolog for videre undersøkelser ved PSA som er utenfor referanseområdet for pasientens alder, ved økning på mer enn 1 µg/L på ett år eller ved dobling av verdien i løpet av ett år. Dette gjelder i særlig grad for BRCA2, men kontroller bør også vurderes ved genfeil i HOXB13, MSH2 og MSH6. Ved familiær opphopning av prostatakreft uten at det er påvist genfeil, kan PSA-testing fra 40 års alder tilbys for menn med:

  1. En førstegradsslektning med prostatakreft <= 60 år
  2. To nære slektninger* med prostatakreft med snittalder <=70 år
  3. Tre nære slektninger* med prostatakreft uavhengig av alder

*Med nære slektninger menes mannens nærmeste slektning eller annengradsslektning via kvinne. Alle tilfellene skal være på samme side av familien.

For menn med genetisk bakgrunn fra Afrika sør for Sahara er risikoen for prostatakreft økt, og målinger kan være indisert fra 45 års alder.

Kliniske beslutningsgrenser for PSA-svar er beskrevet i «Prostatakreft – handlingsprogram» (Helsedirektoratet) og bygger på alder, symptomer, kliniske funn, PSA-nivå, arvelig forekomst og genetisk opprinnelse. Ved verdier over kliniske beslutningsgrenser bør PSA kontrollmåles etter minst tre uker. Ved forhøyet PSA bør urinveisinfeksjon utelukkes. PSA-målingen bør gjentas etter 1-2 måneder ved påvist infeksjon.

PSA ved oppfølging av prostatakreft: PSA forventes å ikke være målbar 8 uker etter fjerning av prostata. En persisterende PSA (PSA >= 0,10 µg/L) eller senere PSA-residiv (PSA >= 0,10 µg/L i minst to prøver fra tidligere PSA <0,10 µg/L) etter prostatektomi kan indikere gjenværende tumorceller. Etter kurativ strålebehandling, er en økning i PSA på minst 2 µg/L over PSA nadir (lavest målte verdi etter avsluttet strålebehandling) definert som et tilbakefall.

PSA kan brukes som kontroll av at hormonbehandling har ønsket effekt. Under hormonbehandling er PSA som regel lav grunnet den hormonelle effekten.

I siste fase av prostatakreft ses ofte hormonresistente kreftceller og disse produserer ikke alltid PSA. Fallende PSA-nivåer kan derfor ses selv ved progresjon av sykdommen. Omvendt kan palliativ behandling med god effekt føre til omfattende tumorcelledød, og paradoksalt økte nivåer av PSA. Biokjemiske analyser som ALP kan derfor ofte være bedre enn PSA ved avansert prostatakreft.

Rapportering av PSA-svar: Rapportering av PSA-svar fra Fürst følger NOKLUS anbefaling om PSA-rapportering: Svarene rapporteres sammen med aldersjusterte referanseverdier. Disse baseres på prosentiler av friske i befolkningen, og samsvarer ikke med kliniske beslutningsgrenser i handlingsprogrammet, som også tar hensyn til hereditet, etnisitet og andre sykdommer. Det legges på en fast kommentar «Egne grenser gjelder etter prostatakreftbehandling». Laveste rapporteringsgrense er satt til 0,10 µg/L.

Husk ved prøvetaking: PSA-analyse skal ikke gjøres i tiden etter prostatabiopsi, kateterisering eller cystoskopi. Sykling i døgnet før undersøkelse bør unngås. Ta gjerne serumprøve til PSA-analyse før undersøkelse av prostata. Prostataundersøkelse kan gi en meget lett økning av PSA (opp til 0,4 µg/L). Ratio fritt og totalt PSA kan påvirkes av prøvens transporttid, og vi utfører derfor ikke analyse av fritt PSA ved Fürst.

CEA

Carcinoembryonalt antigen (CEA) er et immunglobulinliknende protein som produseres i kjertelvevet i nær sagt alle kroppens kjertler. Størst er produksjonen i tarmlumen, og CEA brukes derfor særlig som tumormarkør for adenocarcinomer i colon og rektum. Analcancer uttrykker vanligvis ikke CEA. CEA brytes ned i lever på lik linje med andre immunglobuliner. Ved leversykdommer ses en polyklonal hypergammaglobulinemi, og her kan også CEA være lett forhøyet (opp til ca 10 µg/L) uten at det foreligger kreftsykdom. CEA øker noe med økende alder og ved røyking, men uten at det har betydning for diagnostikk.

CEA ved diagnostikk av colorektal cancer: CEA-nivåene øker ved colorektal cancer, men økningen kommer relativt sent i forløpet. Ved tidspunktet for kreftdiagnosen har kun halvparten av pasientene forhøyet CEA. CEA kan derfor ikke brukes til screening. Ved rektal blødning skal alltid pasienten henvises til coloskopi eller radiologisk undersøkelse, uansett CEA-nivå.

CEA ved oppfølging av colorektal cancer: Etter en vellykket kirurgisk behandling faller CEA-nivået og ligger stabilt lavt. Dette er pasientens egen grunnlinje. Dersom CEA ikke normaliseres etter operasjon, kan dette tyde på gjenværende tumor. Ved tilbakefall ses langsomt økende CEA, og det er viktig at en her bedømmer CEA mot grunnlinjen og ikke mot referansegrenser. Økende CEA, også innenfor referansegrensen, kan indikere tilbakefall.

CEA har lav sensitivitet, men høy spesifisitet. CEA har lav sensitivitet, dels fordi CEA-stigningen ofte kommer først ved spredt sykdom, og dels fordi det ved alle adenocarcinomer finnes et mindretall som ikke uttrykker CEA. CEA har høy spesifisitet, og høye verdier taler sterkt for adenocarcinom. Høye verdier ses særlig ved colorektal cancer, men også ved andre gastrointestinale maligniteter, avanserte stadier av brystkreft, lungekreft og livmorkreft. Få godartede sykdommer gir høye CEA-verdier, og økt CEA må tas alvorlig.

Indikasjon: Oppfølging av colorektal cancer eller andre adenocarcinomer

Tolkning: Røykere kan ha ca 30-50% høyere vedier enn ikke røykere. Lett forhøyet verdi (opp til ca 10 µg/L) kan forekomme ved leversykdommer. Høye verdier (>10 µg/L) ved adenocarcinomer. Høye verdier ses ofte ikke før ved avansert tumorsykdom, og lokalisert kreftsykdom kan ofte ha normale verdier. Normal CEA utelukker derfor ikke colorektal cancer og screening med CEA er ikke anbefalt. Ved oppfølging av colorektal cancer, bør en bedømme resultatene opp mot tidligere resultater, slik at en langsom økning innen normalområdet kan indikere et tilbakefall.

CA125

Cancer antigen 125 (CA125) er et protein som lages i endotelceller i kroppens hulrom. Økte nivåer av CA125 ses ved alle prosesser som gir betennelse eller væske i buk- eller pleurahule, som for eksempel leversvikt, hjertesvikt, peritonitt eller tumorsykdom med spredning til buk- eller pleurahule. Etter bukoperasjoner er gjerne CA125 høyt et par uker etter inngrepet.

CA125 ved diagnostikk av kreft i eggstokker: CA125-nivåene øker ved ovarialcancer, men også ved en del godartede gynekologiske tilstander som endometriose og myomer. Ved utredning av cyster i eggstokkene skal CA125 brukes sammen med ultralyd for å vurdere risikoen for malignitet, eventuelt kan HE4 og CEA måles i tillegg. Ved høy CA125 og typiske ultralydfunn skal pasienten henvises til operasjon på helseinstitusjon med stor erfaring med gynekologisk kreftsykdom. Kvinner under 30 år kan ha ikke-epiteliale former for ovarialcancer (tilsvarende testikkelkreft hos menn). Ikke-epiteliale tumores kan uttrykke AFP (alfaføtoprotein) og beta-hCG, mens CA125-økningen kommer sent i forløpet. Granulosacelle-tumores har også CA125-økning sent i forløpet.

CA125 ved oppfølging av ovarialcancer: Dersom pasienten er aktuell for behandling ved et tilbakefall, følges sykdommen opp med regelmessige målinger av CA125.

CA125 har høy sensitivitet, men lav spesifisitet. CA125 har høy sensitivitet (ca 80% av ovarialcancere har forhøyet CA125), men spesifisiteten for CA125 er lav, siden en rekke godartede tilstander og andre sykdommer gir høy CA125. Særlig gjelder dette i den eldste aldersgruppen (over 75 år), hvor forekomsten av hjertesvikt, pleuravæske eller ascites er høy. Grunnet lav spesifisitet, anbefales ikke screening med CA125 for ovarialcancer.

Indikasjon: Utredning av eggstokkcyster, endometriose og oppfølging av eggstokk-kreft.

Tolkning: CA125 er en sensitiv markør og høye verdier ses ofte ved gynekologiske maligniteter, særlig ved epitelial eggstokk-kreft. Enkelte typer eggstokk-kreft (ikke-epiteliale former) gir dog ikke alltid CA125-stigning. CA125 er lite spesifikk, og høye verdier (opp mot 3000 kU/L) kan også ses ved benigne sykdommer som væske eller betennelse i buk- eller brysthule, eller ved hjertesvikt. Ved mistanke om eggstokk-kreft bør en som regel bruke CA125 sammen med ultralyd­undersøkelse.