Hopp til hovedinnhold

S-PSA

Logoen for Norsk Akkreditering
Norsk bruksnavn: P-PSA

Alternativt navn: Prostata spesifikt antigen

Indikasjoner

Utredning og oppfølging av symptomgivende sykdommer fra prostata og ved klinisk mistanke om prostatakreft. Årlig screening av menn mellom 40 – 70 år med arvelig belastning av prostatakreft. Oppfølging etter behandling av prostatakreft.

Referanseområde

KjønnAlderReferanseområdeEnhet
Mann0–49 år0 - 2,5µg/L
Mann50–59 år0 - 3,5µg/L
Mann60–69 år0 - 4,5µg/L
Mann≥ 70 år0 - 6,5µg/L

Tolkning

PSA er et prostataspesifikt glykoprotein som finnes både i normalt og patologisk prostatavev. PSA-verdien er korrelert til mengden av prostatavev, og ved hormonbehandling eller nedsatt testosteronproduksjon ses lave verdier. Ved prostatitt ses høye verdier, opp til 40 – 50 µg/L som faller når betennelsesprosessen går tilbake. PSA-nivåene øker med alderen, og menn under 50 år bør ha PSA under 2,5 µg/L, mens menn over 70 år med benign hyperplasi godt kan ha verdier opp til 6,5 µg/L.

Årlig måling av PSA anbefales for menn mellom 40 – 70 år med arvelig belastning for prostatakreft. Henvisning til urolog bør skje dersom PSA øker rask eller overstiger 3,0 µg/L.

Symptomfrie menn uten arvelig belastning mellom 50 og 70 år kan være aktuelle for PSA-målinger. Pasienten må først informeres om fordeler og ulemper med testen. Retningslinjer varierer for hvor høy PSA skal være for henvisning til urolog. I screeningstudier har grenser på 3,0 – 4,0 µg/L vært brukt.

Etter kirurgisk radikaloperasjon ligger vanligvis PSA-nivåene under deteksjonsgrensen. Biokjemisk tilbakefall er definert som to målinger på 0,20 µg/L eller høyere, tatt med minst en ukes mellomrom.

Merknad

PSA-svar mellom 0,1 og 1,0 µg/L gis ut med to desimaler. Svar mellom 1,0 og 10 µg/L utgis med én desimal, mens resultater >10 µg/L utgis uten desimal. Vår nedre målegrense er 0,1 µg/L. Svar mindre enn 0,1 blir utgitt som <0,1 µg/L.

Mens det tidligere var fokus på øvre referansegrense, er det i de senere år blitt stadig viktigere å få belyst det nedre måleområdet. Dette har sammenheng med moderne, radikal behandling som ofte resulterer i ikke målbare PSA-verdier. For å oppdage residiv er det i slike tilfelle viktig å oppdage nivåendringer så tidlig som mulig.

To desimaler i det lave måleområdet har imidlertid sine begrensninger og ulemper. Dette har sammenheng med analytisk og biologisk variasjon. Riktignok er den analytiske variasjonen ganske liten, men den biologiske variasjonen er stor. I det lave måleområdet, PSA <1,0 µg/L, må vi påregne at analysevariasjonen er større enn den CV som er oppgitt for analysen.

Dette betyr at to ulike analysesvar ikke nødvendigvis er signifikant forskjellige. Eksempelvis er ikke PSA 0,18 µg/L signifikant forskjellig fra 0,14 og må ikke tolkes som sikkert tegn på residiv. (Neste prøve kan gjerne bli f.eks. 0,11 µg/L, selv ved uendret tilstand.)

Det er den samme måleusikkerheten som ligger til grunn for at vi har beholdt nedre målegrense <0,1 µg/L. Analyseinstrumentene leverer verdier som er lavere enn dette, men usikkerheten ved det enkelte svar gjør at vi har valgt å være ”konservative” og ikke gå på akkord med nøyaktigheten.

Forskjell på to prøvesvar hos samme pasient?

Signifikant forskjell
Ingen signifikant forskjell
OBS! Kalkulatoren skal kun benyttes i nærheten av referanseområdet, siden biologisk og analytisk variasjon kan avvike når resultatene ligger utenfor dette.
Bruk formatet 0,00

Mer informasjon